Samiske boplasser


Av Jon Egil Nilsen


Innledning


Den 7. august 1808 stoppet den tyske geologen og reisende Leopold von Buch i Olderfjord. Han fant kun kvinner og barn hjemme da mennene var på fiske i den ”Russiske sesongen”. Han kunne opplyse at sjøsamene hadde i alt 3 sesongboplasser som de flyttet imellom. I Porsanger Bygdebok bind 1, kommer forfatteren flere steder inn på dette temaet, og stiller spørsmål om sjøsamene bodde på forskjellige boplasser alt etter årstidene.  Det man vet er at samekulturen opprinnelig var en fangst- og veidekultur, men at de senere spesialiserte seg på reindrift og kombinasjon fiske og jordbruk. Fra blant annet Varangerområdet vet man at samene der bodde på opptil 4 forskjellige faste boplasser. Men hvordan var det i Porsanger? På 1500 -tallet var Porsanger delt i to siidaer, eller bruksfellesskap, øst- og vest Porsanger. Dette sidafelleskapet gikk i oppløsning på 16-1700 tallet, men enkelte rester av kulturen, slik som bosetningsmønster, holdt seg lenger. Gjennom kilder som folketellinger og pantebøker vil vi se om man kan finne rester og dokumentasjon på sjøsamenes sesongflytninger i Smørfjord- og Olderfjordområdet på 1700- og 1800 tallet. Det er gjort få arkeologiske undersøkelser fra Porsanger som kan fortelle noe om dette.  


eiendommer 1783-2 024

Tufte fra sjøsamenes vinterboplass i Olderfjord


Hva sier kildene


Fra ekstraskattemantall fra 1762 for Kjelvik prestegjeld, ser man at det bodde i alt 32 personer i Olderfjord og 27 i Smørfjordområdet. Det må bemerkes at barn under 12 år ikke er tatt med, slik at det totale antall innbyggere er større. Ser man på antall familier så bodde det 10 familier i Olderfjord og 7 familier i Smørfjord.  Fra Friis’ etnografiske kart fra 1861 og 1888 får man opplysninger om ikke bare hvor mange som bodde i området, men også om etnisitet. Fra 1861 opplyser alle at de er samer. I 1888 ser vi at i Olderfjord/Bringnes bodde i alt 16 familier og Smørfjord/Nordmanseth 16 familier. Av disse 32 familiene var 28 samiske, 2 kvænske og 2 familier norske. Disse opplysningene viser at befolkningen i Olderfjord og Smørfjord hovedsakelig har bestått at samer, men at det fra slutten av 1800-tallet etter hvert ble en blandingsbefolkning i disse bygdene. Derfor kan man si at de opplysningene man finner i kildene på 17- og 18 hundretallettallet viser en sjøsamisk boform. I 1783 ble de første eiendommene oppmålt og skyldsatt. I Olderfjord var det i alt 6 eiere og i Smørfjord 5 eiere som fikk skjøte på sine eiendommer. Disse opplysningene finner vi i pantebok nr. 1 for Finnmark. Når man sammenligner med antall familier så ser man at det ikke var alle som fikk skjøte på sine eiendommer. Det som slår oss er at til alle disse boplassene er det flere tillegsjorder og utmarksslåtter, som er spredt over et stort område. Dette kan være en indikasjon på at de flyttet mellom flere forskjelllige boplasser. I panteboka er det nevnt hele 63 eiendommer når man tar med alle disse, og de er  nevnt med samiske navn, og hvor hen de enkelte ligger.  I Olderfjord finner vi Høstgamme-SlaattGamle VinterplassVintergammeplassog Vinterplass. I Smørfjord finner vi Øvre Vinterplass i Brennelvdalen. Under boplassen Guskatnæss i Smørfjord finner vi Nedre Gammerplass, som ligger ved Sabber Elv (antakelig et gammelt navn på Seljenes).  I disse navnene er de fleste henvisningene til vinterplassen. Det er antakelig vinterplassen som ble regnet som hovedboplassen, og hvor man oppholdt seg lengst. Men når vinterplassen er nevnt med navn så skjønner man umiddelbart at de også hadde andre boplasser.



 Ser man så på utmålsprotokoller for Kistrand i perioden rundt 1865, så får man flere utfyllende opplysninger.  

  • Boplassen Ringnjarga  (Østre Strømmen) i Smørfjord,  må ha vært vinterplass, da det nevnes en vinterbrønn. Til denne eiendommen nevnes slotten og sommerplassen Modtkegiedde.
  • Om boplassen Hundviken forklarte eieren at han om vinteren har bebodd, ryddet og dyrket denne plas i 7 hinnannen følgende år
  • Boplassen Søndre Bæva i Smørfjord.  Rekvirenten forklarte at han om sommeren har bebodd og dyrket denne plass i 6 på hinnannen år 
  • Nordmanseth.  John Samuelsen opplyser at: I forening med sin far har han i 10 på hinnannen følgende år bebodd denne plass både sommer og vinter, men efter at han giftet seg, har han ei mer opholdt sig der om vinteren, da han nu har tatt sig vinterboplass lengere inne i Smørfjord, hvorimot han om sommeren hvert år siden har bebodd og dyrket den…
  • Smørfjordbunnen – Joganjalme.  Her sier rekvirentens sønn: på dette jordstykke har faren bodd i en rekke av år, inntil han døde, og efter ham har han bodd her om vinteren inntil om våren, når formangelen er bleven, da har han flyttet til den i dag skylddsatte boplass , hvor han har de meste huse og hvor han selv også om sommeren alltid har opholt sig for å drive fiskeriet, medens derimot hans familie med kreaturene alltid har opholdt sig på denne plass og hvor han havt huse.
  • Skarvbergviken  Her opplyser Ole Johannessen, Sortvik, at beboerne i Sortvik av og til har benyttet Skarvbergviken til sommersæter.


Av i alt 36 utmålings- og skyldsetningsforretninger ( 18 i Olderfjord/Bringnes og 18 i Smørfjordområdet), finner man ingen opplysninger om sesongboplasser fra Olderfjord og Bringnes.  Fra Smørfjord finner man imidlertid 6 forskjellige opplysninger omkring sesongflytninger, og man ser at hensyn til beite og fiskeri var en viktig grunn til denne boformen. Av muntlige kilder finnes det ingen nålevende som kan minnes disse sjøsamiske sesongflyttingene. Ole Johnsen som er over 80 år har fortalt at han husker at hans foreldre brukte å snakke om dette. De bodde om vinteren nede ved sjøen i Brennelv, og om sommeren tok de med seg dyrene og flyttet ut til Seljenes og Nordmanseth, hvor de drev fiske. Johan Johannessen kan minnes at de eldre snakket at de før i tiden laget seg ny gamme og boplass, når det ble slutt på brensel i et område.


Natur og ressursutnyttelse


Naturen og ressursene, og måten å utnytte naturressursene på, gir svar på hvorfor sjøsamene drev med sesongflyttinger. Mesteparten av det de trengte hentet de fra naturen, både mat, byggematerialer og produkter til klær og redskaper. Man kan forestille seg Smørfjord og Olderfjord som et sammenhengende ressursområde. Vi har to forholdsvise gode fiskefjorder, hvor Bringnesset utgjør et naturlig skille mellom fjordene. Begge fjordene har innerst en dal og Smørfjord har i tillegg  Brennelvdalen som i tidligere tider var en god vinterboplass. I et forholdsvis smalt belte ved sjøen var det best og bo, og her fantes de viktigste ressursene, både fisk, beitemarker og brensel. Vi vet at det ble drevet høsting av gress helt oppe ved Fransvann i Olderfjord, og i Ruovdda’ i Smørfjord. I nærområdet fantes i tillegg flere gode fiskevann og multemyrer. Jaktmulighetene var gode, både jakt på sjøfugl og sel ved sjøen, og på fjellet fangst og jakt på ryper og annet vilt. Ved riktig bruk ga dette grunnlag for bosetning, og til et godt liv.  Og sjøsamene var eksperter til å utnytte ressursene på en enkel og rasjonell måte, og slik at ressursene ikke ble overbeskattet.


 

Konklusjon


I kildematerialet ser man tydelig at sesongflyttinger var vanlig både i Smørjord og Olderfjord på 1700-tallet.  Når man kommer til midten av 1800- tallet kan man se at iallefall deler av befolkningen i Smørfjord ennå hadde 2 boplasser.  På 1700- tallet var det vinterboplass i Brennelvdalen ca. 1km fra sjøen, men på 1800-tallet var vinterboplassen nå helt nede ved sjøen. Om sommeren flyttet de lengere utover fjorden til Seljenes og Nordmanseth. Både i Olderfjord og Smørfjord var det ikke lange avstanden mellom de forskjellige boplassene, og den lengste flyttingen var ikke mer en ca. 10 km. Grunnen til at de flyttet var for å kunne utnytte ressursene på en best mulig måte. Både beitegrunnlaget for dyrene og fiskeriene var viktige, og man må kunne anta at også tilgangen på brensel, muligheter for jakt og andre utmarksressurser var viktige grunner for flyttingene. Tradisjonen med sesongflytting avtok, og på slutten av 1800-tallet opphørte den helt.  

I Olderfjord er det en eiendom som forteller om Høstgamme-slatt, og i Smørfjord finnes en eiendom under navn Vårplassen.  Begge disse opplysningene kan få oss til å undres på om sjøsamene i tidligere tider hadde opp til 4 forskjellige boplasser. Men man kan tenke at disse plassene hadde en eller annen tilknytning til reindrifta. Når man så vet at sjøsamene tidligere drev med reindrift, så blir det hele mer komplisert. Konklusjonen må bli at før 1700-tallet kan sjøsamene ha hatt opp til 4 forskjellige boplasser, men på 1700- og 1800 tallet hadde de 2 forskjellige bosteder, og når man kommer frem til år 1900 så var alle gått over til kun en boplass. En epoke var over. Sjøsamene var blitt fastboende.


Sjøsamisk Tun, Smørfjord, 9713 Russenes