Man vet at de i gammel tid hadde forskjellige sommer og vinterplasser. Disse sesongflytningene hadde betydning, fordi beitegrunnlaget ble bedre utnyttet. Om sommeren kom de nærmere de gode fiskeplassene, og på vinterboplassen var tilgangen på brensel viktig. På 1800-tallet hadde folk fra gården Brennelv (Dollejohka) sommerboplasser i Seljenes og Nordmannseth. Vinterboplassen lå ved sjøen ved Brennelv. På 1700-tallet lå vinterboplassen en km. oppe i Brennelvdalen.
På begynnelsen av 1900 tallet kan vi si at fiske, jordbruk og utmarksutnyttelse var de viktigste næringene. Det var viktig å følge sesongsvingningene og årstidene.
Jordbruk
De fleste gårdene hadde 1-3 kyr, noen sauer, og noen hadde geiter. Hesten ble vanlig rundt 1900, og ble brukt til transport. Noen brukte okse som trekkdyr. Høy ble slått hjemme på gården, men det var også vanlig å ha utmarksslåtter. På øyene utenfor Kistrand hentet man mose. I Olderfjord slo man gress på myrene helt oppe ved Fransvann. Høyet ble tørket på stedet på såkalte sennastaker, og transportert hjem når snøen la seg. En høystabel i marka kaltes på samisk goaðá. Det var vanlig å ruske lyng og jordris som tilleggsfor. For å spe på med for, brukte man å koke så kalt løypegryte. I en stor gryte (120 liter), som vanligvis sto i fjøsgangen, kokte man sammen fiskehoder, tang og matavfall, som man ga til kyrne. Andre kunne blande inn mose, rognkjeks og litt høy. Grønnsakdyrking var ikke vanlig, men på begynnelsen av 1900 tallet ble det vanlig med potetdyrking.
Fiske
Fisket som ble drevet var hjemmefiske for henging, og fiske i værene som Kjelvik og Kjøllefjord. Båttypene var åpne seil og robåter, hvor den største båten som ble brukt var åttringen. Denne båten kunne være over 30 fot lang, og den hadde hus. De kunne være 4-5 mann på en slik båt. Vanlig seil på åttring var storseil, fokk og klyver. På de mindre nordlandsbåtene brukte man råseil. Nordlandsbåter ble bygd i Porsanger.
Vanlige fiskeredskaper rundt 1900 tallet var garn, landnot (tráganuohtti), søkkenot (sohkanuohtti), juksa, dorg og lina. Til laksefisket bruktes kilenot. Sesongene startet som regel med torskefiske ute i værene, og hjemmefiske etter torsk, på senvinteren. Om sommeren var det flyndrefiske, og ut på høsten fisket man storsei og kveite. En vanlig fiskemetode var å krøke storseien. Utpå en råvestang festet man en eller to kroker, og når seien gikk tett (seien gikk på sjøen), kunne man bare kjøre kroken i stimen og på den måten krøke 5-10 kilos sei.
Fisken ble solgt til den lokale fiskekjøper, men de handlet også med pomorene og byttet blant annet tørrfisk mot mel.
I folketellingen fra 1900 så ser man at i området var det absolutt mest vanligste yrket fisker og småbruker. I området Sortvik – Smørfjord var 22 fiskere, Bringnes – Olderfjord 24 og Kistrand - Veines hadde 24 fiskere, til sammen 70 fiskere. I tillegg var også mange av barna registrert som fiskere.
Utmarksnæring
Direkte høsting av naturen var svært viktig, både som mat, ekstra inntekt og som brensel og materiale til redskaper osv.. Det var mange som, rundt 1900 tallet, fikk en ekstra inntekt på salg av ryper og rev og oterskinn. Både jakt og bruk av snarer og feller var vanlig. Videre kan nevnes bærplukking, innlandsfiske, jakt på kobbe og sanking av egg og dun .
Til det mest vanlige fottøyet, komagen så måtte man slå komaggress. Det måtte være en spesiell gressort, som etter å ha blitt slått, måtte tørke før man endelig banket den for å få den myk. Sennagresset ble så puttet inn i komagen slik at det lå rundt barfoten som en sokk.
Brensel var bjørk, torv og rekved. Torveskjæringa startet tidlig på sommeren. Først laget man lumper som så ble delt i fire stk., og røyst to og to til tørking. Etter tørkinga som kunne ta 3 til 4 uker laget man så en sæte og dekte det hele til med lyngtorv. Om vinteren ble torva transportert ned med hest eller okse. Bjørketrær ble ikke bare brukt som brensel, men også til materialer for gammebygging og til å lage redskaper av.
Selv om vi har delt resursutnyttelsen i jordbruk, fiske og utmark så var det de samme folkene som drev med alt dette. For å få den riktige forståelsen så må man se alt i sammenheng. Fra fisket fikk de tilleggsfor til dyrene, og likeså fra utmarka. Av bjørketrær lagde de redskaper, både til gården og til båten. Dyrene ga mat, men også råstoffer til klær. Gjennom vennskap med fjellsamene (verdde ordninga), byttet man til seg nødvendige varer. Det var en måte å leve på, hvor naturen var viktig, og utnyttelsen av denne var en arv fra forfedrene.